Erfaring fra formidling

Refleksjon etter gjennomført samling om Divali

Av Anita Duran

I forkant av samlingen lagde jeg lyslykter med noen barn. Andre barn fikk fargelegge rangolimønster. Dette brukte jeg til å dekorere stedet vi hadde samlingen. Jeg la ut stoff i mange farger, spilte indisk musikk, dekorerte med lyktene, rangolimønsterene og hadde duftpinner som luktet lavendel. Ved å la samlingen bli sanselig for barna inviterer man barna til å bli delaktige og ikke kun passive lyttere. De sanselige opplevelsene innbyr også til undring og fine samtaler. Å la barna bli kjent med ulike høytider vil bl.a. være med på å utvide deres perspektiver. Gjennom vårt pedagogiske arbeid er vi med på å danne en begynnende respekt i for et kulturelt mangfold.

Før vi gikk inn i dette rommet samlet jeg barna og fortalte de litt om Hinduismen og om Divali. Jeg sa at de snart skulle få høre fortellingen de voksne forteller videre til sine barn når de feirer Divali. Barna fikk stille spørsmål, og et barn lurte på hva det onde var. Vi undret oss da sammen om dette. Et annet barn husket at han spist på en indisk restaurant i byen og forklarte hvordan det så ut der med masse farger og tepper i taket.

Jeg gikk i forveien inn i rommet og da barna kom sammen med min praksislærer, holdt jeg på å vaske og gjøre huset mitt klart for Divali. Det var dempet belysning i rommet, musikken fylte det og barna satte seg på de fargede stoffene. Jeg var i karakter og hadde en monolog hvor jeg beskrev hvordan byen var pyntet med lykter og blomster og at lukten lavendel fylte gatene. Barna var helt stille og fulgte veldig godt med og man kunne se hvordan de tok inn de ulike sanseinntrykkene.

Da jeg var ferdig og barna gikk ut, stod det en gutt igjen og kikket rundt i rommet og sa; «Dette var en fin by!»